Metodar #6 – sosiomaterielle felleskap

I slutten av april, etter uken i fjæra, hadde Sabine sin tredje arbeidsuke ved Northern Islands Technology (NIT) som setter sammen elektroniske komponenter for maritim teknologi. Kroppen går her inn i et annet tidsregime enn i tidevannsonen, blir del av et annet felleskap.

Fortid og fremtid er flettet tett sammen i et lokalt perspektiv med blikket rettet fremover og ut over havet. Det er der økonomien ligger og kommer fra. Og har kommet fra i lang tid og på ulike måter. Under havoverflaten ligger ressurser som skal være til nytte. På havoverflaten beveger det seg gigantiske flåter av ulike fartøy for transport og levering av gods, råstoff og folk. Ledninger på arbeidsbordet er tilstede i alt dette – de er i råstoffet som blir transportert, de er i gods som ventes fra Kina eller Europa, og de er med til å styre, sikre og kontrollere all denne trafikken.

Granskningen av ledninger, og impulser de sender, fortsetter – ved arbeidsbordet i produksjonslinjen ved NIT, og ved å følge en workshop ved BEK (Bergen senter for elektronisk kunst) -, uten at det er lett å forstå deres endelige konsekvens. De danner koblinger av farger og materialer som gjør mer enn å skape rytmer og brudd. De viser overflater av et intrikat system som er avgjørende for maritime operasjoner, og dermed visse funksjoner i samfunnet, som handler om konstant forflytning. Når man først blir oppmerksom på det, kjenner man flyt av elektrisitet i hver kryssing av fjorden – fergeturene på vei opp fra Bergen er ikke de samme lenger.

Etterhvert blir det tydelig at det meste av ledninger ikke bare fører til en bevegelse mot høyre eller til venstre, eller opp og ned, men også til bekreftelser for at det skjer, gjennom en form for innebygd tilbakemelding. Lys går av eller på, og forteller at en bevegelse er på gang. Ledninger danner et tredimensjonalt diagram av årsak-og-virkningssammenheng som styres via analoge og digitale signaler.

Impulser forflytter seg. En stor skipskropp pumper væsker, forflytter væsker, innen- og utenfor skroget av stål, mens den forflytter seg sjøl på et kart langs en digital linje. Vi tror fremdeles det er et menneskes grep om….et ratt, en joystick, eller…. noe. Som bestemmer kurset, mens det som forflyttes har begynt å bestemme sjøl. Eller – rettere sagt – det er et sett av parametre som bestemmer, som ideelt sett holder alt i balanse og på plass i et rutenettverk som spenner hele kloden. Eller holder et forsyningsskip i balanse og på plass i bølger under en oljeplattform.

Det er her man plutselig kan se parallellen til opplevelsen i tidevannssonen, helst et godt stykke ut i vannet, der dønningen – til og med på en stille dag – presser mot kroppen i et inn og ut. Hvis man står en stund, begynner fiskeyngel å nærme seg, nappe på vadebuksene eller våtdrakten. Taren slynger seg rundt beina og gir fotfeste. Begge er der – fisken og taren -, holdt på plass av ulike parametre som temperatur, salt og andre organismer. De er koblet på næringsstoffer i vannet, stupet ved Storegga langt ute i havet og Golfstrømmen nordover langs kysten – og solen og månen selvfølgelig. Å stå der blant dem holder kroppen i balanse i en større sammenheng, da temperatur ikke er helt uvesentlig.

Men forestillingsevnen er på vandring her. Ingenting av det kan sees i ledningene på arbeidsbordet. De er linjer av innfarget myk plast som følger i sine fargekoder en internasjonal standard, og som har et indre av glinsende kobber. De er justert til spesielle egenskaper og formål som forblir usynlige for øyet og må gripes abstrakt, men kan bli forstått overalt. Å koble og sortere dem etter gitte prinsipper formidler en logikk som skal opprettholdes for å gjøre forflytning mulig – på fjorden, i havnebassenget i Bergen, og på andre siden av kloden.