Metodar #4 – sosiomaterielle felleskap

20.april var det nymåne og storfjære, som betyr at tidevannsforskjellen var enda større enn den pleier å være rundt ny- eller fullmåne. Deler av strandsonen og tareskogen, som ellers ligger under overflaten, var tilgjengeliggjort for kort tid ved lavvann. Måne og sol jobber ilag, og planetariske krefter drar og presser vannmassene til to dype inn- og to utpust hver dag.
De første arbeidsdagene i april ble bestemt av denne rytmen. Uvanlig gode værforhold, veldig lite vind, stille sjø, lett tilkomst. Høsting av ulike arter ulike steder, kartlegging. Eksperimentering med matlaging, sylting, tørking formiddagen etterpå. Det skal høstes med omhu. Klippet over slikt at det sikres vekst for det som står igjen. Se etter nye skudd, ferske og fyldige deler av sjøvekster som visste å utnytte dagslys og klart vann om vinteren før andre organismer tar over senere på våren.

Våren hadde begynt i sjøen allerede rett etter nyttår. Man skulle bare kave seg gjennom snøen til vannkanten i begynnelsen av mars for å oppdage lyse prikker i dypet – stortaren som dannet nye celler helt innerst ved overgang fra stilken, en ny kropp, et nytt blad, for å bli ferdig før det gamle skulle kastes (som store voller på stranden første uke i mai vitnet om, etter dager med sterk vind og høye bølger.)

Tilbake i begynnelsen av mars lå sukkertaren med lange, bølgete former i vannet som ferske salathoder. Vanntemperaturer på 4^oC holder taren fersk som i et kjøleskap. Rike næringsstoffer i vannet, tilbakevendende sollys og kullstoff fra absorbert CO₂ produserer celler på høygir, lenge før det begynner å spire på land.

20.april, ved nymåne var det workshop sammen med naturfagslærer Guttorm Kjerstad, for åttende klasse ved Haramsøy ungdomskulen, med elever fra Skuløy, Lepsøy og Haramsøy. Guttorm er lommekjent på Lepsøya, med kunnskap om havstrømmer og organismer i havet og det som blir igjen i vanndammer på svaberg når vannet trekker seg unna. Han hadde kommet til skolen om formiddagen med torsk og kveite, hummer og krabbe, slik at vi sammen kunne forberede noe rå, kokt og stekt på skolekjøkkenet på Haramsøya før vi møttes ved lavvann ved prestegården på Lepsøya. Det vi fant ble klargjort der.

Skillelinjen mellom land og hav er flytende i bokstavelig forstand. Går det an å se vannet stige? På avstand fra land? Mens man er omgitt av vann? Hvorlenge skal man stå stille? Hvordan kjenne seg selv som del av et hybrid felleskap av elementer og levende organismer? Ved å kjenne bevegelsen av en liten krabbe i den hule hånden? Ved å lære seg et navn – før det samme vesenet blir del av ens kropp? Ved å dele temperatur og bevegelser i et felles flytende rom – før du sorterer fra noen enkeltvesener og forflytter dem fra der de lever til middagsbordet, ved å legge dem på et fat for å bli fortært?

Klarer vi å dvele for et øyeblikk i dette felleskapet, før alle forsvinner i havtåka som kommer sigende inn tidlig om morgenen?

Takk for en fantastisk åpenhet til alle dere i klassen! For at dere er så nysgjerrig og hadde lyst til å prøve!
Og takk til Guttorm Kjerstad for gode samtaler, og til Haramsøy ungdomskule og Fridykkerlaget for støtte og våtdrakter.

foto: Hege Schanche Ravnestad, Terese Longva, Sabine Popp
tegning: Aase Kristofersen, publisert i Vi sanker tang og tare, av Henrik Printz, Oslo, 1953

prosjektet er støttet av KORO og Norsk kulturfond