Metodar #2 – hjelpekjelder

I november/desember tok Sabine Popp bussen fra Bergen opp til Nordøyane for å lete etter hasselnøttbusker. De er etterkommere etter dem som for flere tusen år siden gav bosetterne i strandsonen fra dengang nøttene de spiste og deres skall som ble brent av bålet (og så senere funnet av arkeologer). Spørsmålet var om hun allerede var for sent ute, nå på vei inn til vinteren, men det var fremdeles mange nøtter å finne i bakken, da hun klatret rundt i skråning og steinur på sørsiden av Skulen.
Sabine er med i gruppen som utvikler Longva kunstnerresidens som et fremtidig arbeidssted for kunstnere med ulik bakgrunn, og for dem som er interessert i en tverrfaglig dialog. Hun bruker sine egne arbeidsmetoder i utforskingen av ulike perspektiver med dette arbeidet.

Martinus Rogne skriver i bygdeboka fra 1947 ikke om «ressurser» som vi ville kalle dem idag, men om «hjelpekjelder». Hva er det som ligger i ordet? Hva sier det om forholdet man har til det man tar til eget bruk? Han nevner torv og einer, brenntare og gjødseltare, og fører opp lange lister av plante- og dyrenavn man kunne forholde seg til. Oppgaven var å gjenfinne noe av dem og koble seg på. Etter en første kartlegging i skråningen, gikk turene langs fjæra – hovedsakelig ut mot nordvest hvor bølgene slår inn og former berget.

Målet var her en kartlegging av tang- og tarearter. Det er en utfordring på denne tiden av året – tidevannsforskjellen er den minste på hele året, og mest markert lavvann rundt ny- eller fullmåne faller sammen med timer da det er mørkt. Det går an å lese en del fra det som bølger har skylt på land, men målet var bare en første orientering for senere turer til våren. Forekomster er rike. Det er bl.a. grisetang, butare, søl, sauetang, sagtang, spiraltang, blæretang, stortare, sukkertare, fingertare, spagettitang og martaum å spore. Tilkomsten er ikke alltid lett, men det som var å finne lover godt for høsteturer til våren for tørking og matlaging – sjøl om «spisetare» ikke var med på Martinus sin liste.

Det kan virke uforståelig hvordan man skulle kunne tenke på slikt som noe spiselig. Men det er jo vinter nå, og det meste er revet løs og skylt på land. Til våren vil det se helt annerledes ut. Det vil likne en fin aprildag i Bergen i sør, med et kort blikk under vann overflaten. Eller en tidlig sommerdag på Røst i nord, med et kort blikk på kjøkkenbordet.